Dansende måne og sure bein

Med en hel frihelg til disposisjon og håp om at det hadde ramlet noe mer hvitt fra himmelen de siste ukene siden sist jeg var i Jotunheimen fylte jeg bilen med turutstyr og satte fronten nordover. Det er en drøy tur for oss Oslo omegn borgere og finne fjell av ålreit størrelse men det gjør kanskje gleden desto større? Etter en lang uke var det utfordrende å kjøre forbi Bessheim vel vitende om at der inne kunne jeg sette meg i et badekar med en kald Bessegøl, og jeg må innrømme at jeg faktisk ble sittende i bilen i 5 (ok 10 da) minutter ved bommen ved Maurvangen og vurderte muligheten mens mørket begynte å falle. Heldigvis lot jeg meg ikke falle for fristelsen. Fylte pulken og spente på meg skia. Tanken var å følge Valdresflya 3-4 kilometer innover og finne et passende sted å sette opp teltet og ha dette som base for toppturer. Jeg vandret med freidig mot, med rot i brystet og tett i pappen. Etter en snau halvtime ble min testede besluttsomhet belønnet - en nesten full måne begynte å kaste et dansende lys over Besseggen, Besshøe, Høgdebrotet og alle de andre majestetene. Hvis jeg skulle funnet opp ballett på nytt så ville det sett sånn ut. Hodelykt var unødvendig og jeg gikk bare å smilte for meg selv og følte at jeg akkurat der og da var verdens heldigste menneske.

Siden jeg tross alt må forsvare for meg selv at jeg trekker på det letteste turutstyret og det tyngste fotoutstyret ble det en del sakramentale fotopauser og det var først etter et par timer jeg stod og tråkket en passende stor flate med snø til å sette teltet på. Mens jeg ventet på at terassen skulle sette seg kunne jeg jekke en medbrakt øl og fortsette å nyte forestillingen.

Med 7-8 blå grader ute og i lun varme fra den hvesende primusen inne i teltet ble kartet studert og tur den påfølgende dag planlagt. Tanken var å stå opp med sola og komme seg av gårde til Høgdebrotet, men der jeg har problemer med å sove mer enn 7 timer i en seng har jeg åpenbart problemer med å sove mindre enn 9 timer i teltet så endte opp med å forsove meg fra soloppgangen med et par timer (tør ikke tenke på hvor mange soloppgangbilder jeg har gått glipp av i mitt turliv...)

Etter en solid porsjon havregrøt blandet med musli og noen kopper kaffe fylte jeg termosen og startet turen. Etter en anmarsj på 3-4 kilometer i ulendt terreng og stedvis dyp snø var det med en solid dose tilfredstillelse jeg kunne konstatere at noen hadde brøytet løype opp fjellet dagen i forveien som gjør det betydelig lettere. I begynnelsen spiste jeg høydemetere raskt (og litt Kvikk Lunsj) men halvveis oppe ble pustepausene hyppigere og hyppigere med lår som begynte å komme med påminnelser om enigheten vi hadde på slutten av sesongen i fjor. Jeg hadde jo lovet dem på ære og samvittighet om at de skulle forberedes og trenes betraktelig før jeg satte avgårde på slike utskeielser igjen. My bad. Litt Real turmat, litt Cola og en kaffe ga et kjærkomment avbrekk og påfyll av optimisme.

Dagen og fjellet bokstavelig talt solte seg med minimalt med vind og selv om beina var litt sure og grinete var hodet fylt av glede og lykke. Lykkefølelsen ble heller ikke mindre når jeg kunne rive av fellene og sette de første svingene. Spesielt i de partiene med 10-15 cm tørr fin toppsnø var kjøregleden stor! Men så var det disse beina igjen. Løssnø kjøring ser så lekende lett ut på bilder - virkeligheten for utrente lår kan være et syrebad av de sjeldne! Pausene nedover ble nesten like hyppige som de jeg hadde oppover.... Forhandlet litt med lårene igjen og vi ble enige om at "nå blir det andre boller" (og ikke bare Espa boller i bilen på vei opp). Her skal det trenes!

Sure lår kjemper seg nedover, legg merke til den avanserte stavteknikken.

Kroppen var ganske mør når jeg kom ned på flata igjen og måtte sette fellene på igjen og starte tilbakemarsjen til teltet. Etter en drøy kilometer begynte jeg å få krampetendenser i begge lårene og den ene tricepen (!?!?). Det slår meg at jeg har gjort generaltabben (igjen...) og fått i meg alt for lite væske. Heldigvis hadde jeg en cola liggende i teltet som reddet situasjonen om ikke forstanden.

Dette gir mersmak hver gang. Nå er min største bekymring de 3 planlagte dagene i Tromsø med mine betydelig sprekere bror og svigerbror 01 mai helgen - skal jeg holde ut det må jeg begynne å gå 16 timer i trapper - hver dag!

Sugen på å prøve Randonee?

Jeg er ganske fersk på toppturplanker selv så er ingen ekspert på området men mine erfaringer så langt er:

- Topptur ski er overraskende gode å gå med!
- Toppturer er som forventet tungt når det går oppover!
- Toppturer er overraskende tungt når man kjører nedover!
- Som med all vinteraktivitet kan det være vanskelig å få i seg nok væske - du trenger ikke mindre fordi det er kaldt - tvert i mot!
- Med manglende snøskred kompetanse (som meg) er det likevel mange fantastiske fjell å besøke hvor man er godt under 30 grader helling - og som likefullt innbyr til morsom kjøring ned igjen (obs heller ikke under 30 grader er det garantert trygt)
- Full utstyrspakke koster en del men det går an å leie flere steder for å prøve først.
- Randonee ski fungerer helt utmerket i slalombakken også for gjennomsnittlig kjører så man trenger ikke begge deler (jeg gjør i hvert fall ikke det)
- Norge er et fantastisk land hvor man kan ha 2000 metere helt for deg selv, selv en solskinnsdag i Mars.

God tur:)

Vintertelting med barn

Det er vel barnemishandling og dra unger ut på telttur i 18 blå, eller?

For et par sår siden bestemte jeg meg for å ta opp gamle synder, unnskyld gleder, og tilbringe mer tid ute. Samtidig var det jo et tydelig tilkjennegitt faktum at jeg i perioden siden sist hadde helt eller delvis vært delaktig i begivenheter som hadde gjort det mer folksomt rundt middagsbordet. Med totalt 4 unger i alderen 8 til 16 på det tidspunktet beslutningen ble tatt måtte jeg erkjenne at de måtte involveres skulle jeg ha noen som helst slags mulighet til å ta opp igjen de gamle gledene.

Nå skulle det også ha seg slik at min åpenbaring fant sted rundt nyttår og det var utvilsomt vinter utenfor stuevinduet med temperaturer rundt 15 til 20 blå grader. Samtidig skal man jo som kjent begynne med en gang man har bestemt seg for noe – hvis ikke skjer det jo aldri. Så med stor og barnlig iver og entusiasme proklamerte jeg for hele familien at nå skulle vi begynne å tilbringe mer tid ute. Fylle sekken, tenne bål, telle stjerner på himmelen til vi krøp inn i det lune teltet og kjente varmen fra soveposene og sovne med roser i kinnene og smil på leppene. Dette blir bra!

Den umiddelbare reaksjonen fra publikum var kanskje ikke like rungende som mine romantiske bilder i hodet, men i mine tanker unnskyldte jeg dem med at de jo ikke hadde noe erfaringsgrunnlag så det ville nok komme etter hvert som de bare fikk prøvd.

Selv i min kanskje naive iver skjønte jeg at å dra hele familien på tur i skauen midt i den mørkeste vinternatten kunne være i overkant ambisiøst, spesielt siden vi også bare hadde noen få soveposer og ett tremannstelt. Eldstegutten på 16 meldte seg som fast inventar i teltet og beslutningen ble tatt om å starte med den nest eldste og så jobbe oss nedover i hurven.

Vi snakker nå februar og rimfrosten henger tungt på trærne rett under tregrensa til Hardangervidda. Pulken og to store sekker ble fylt av det jeg hadde av turutstyr, litt brus, sjokolade, pølser og et uendelig antall porsjonsposer med kakao. Min sønn Sindre, eldstejenta Ann Helen på 10 og undertegnende la friskt i vei i god tid før dagslyset skulle gjøre plass for natten. Vi spiste fort mange meter og kanskje en kilometer (runder av oppover) fra hytteveggen erklærte vi paradis for funnet og kastet av oss sekkene. Etter en snau time er teltet oppe, soveposene rullet ut og bålplass etablert. Ved i tilstrekkelige mengder til å holde fjernvarmeanlegget på Klemetsrud gående noen døgn ble lagt i en stor haug og det var bare å synke ned på benken av granbar og Bamse underlag. Pølsene ble raskt fisket frem naturlig nok etter den strabasiøse ekspedisjonen, og turlederen selv prøvde seg på en øl som grunnet temperaturen hadde fått naturlige forekomster av isbiter. Svartkjelen ble dyttet inn i bålet og ungene viste overbevisende evner til å tylle i seg varm sjokolade mens jeg satt og tygget på ølen min. Nattemørket kom og stjernene hilste oss velkomne. Som videre ledet til diskusjoner om stjernetegn og åpenbare avsløringer av turlederens manglende kompetanse innen området. Til ungenes lille skuffelse merket vi at vi nok ikke var 100% ute i villmarken da vi på et lite punkt kunne se lys fra noen fåtallige biler på den andre siden av dalføret og vi ble raskt enige om at neste gang måtte vi nok ta belastningen av å trekke oss noen hundre meter lenger til inn i nasjonalparkriket.

Etter flere timer med spising, drikking, spe forsøk på filosofiske diskusjoner og en haug med veldige dårlige vitser, og litt kalde tær ble vi enige om at det var tid for å trekke inn i de indre gemakker. Etter å ha stablet tre kropper inn i et trangt telt og sørget for at det meste av alle kroppsdeler var dekket av soveposer eller andre isolerende elementer var det frem med mer godteri og kortstokken. I lyset av et par stearinlys ble turlederen ydmyket i både Idiot, Vri åtter og Jugern og jeg foreslo derfor at vi kanskje kunne gjøre noe annet (mulig det ble sagt med en lett snurpet munn og litt sår tone). Som naturlig var ble det derfor et par runder med gjemsel i teltet (!!) før vi slapp Jon Blund inn.

Dagen etter var det enkel frokost før oppbrudd, rask telefon til de hjemmeværende at nå var et godt tidspunkt å skru på badstua, før vi la av gårde samme vei tilbake. Underveis sa jeg til Ann Helen at når sommeren kommer kan vi dra på tur igjen og for eksempel finne et vann hvor vi kan fiske. Hun var litt avventende og flakkende i blikket før hun svarte at «det er jeg ikke helt sikker på om jeg vil». Panikken grep meg og jeg tenkte at nå har jeg ødelagt all hennes fremtidige turglede før hun fortsatte; «om sommeren er det så mye insekter så det er best om vi fortsetter å telte om vinteren».

Lang historie kort; i ettertid har det blitt mange turer både med deler eller hele familien både i inn og utland (også om sommeren med insekter) og vi har ingen planer om å stoppe herJ

Tips og råd:

Selv om vi når etter noen år etter hvert har samlet opp en ikke ubetydelig mengde med turutstyr av god kvalitet behøver man ikke refinansiere huset eller pantsette bestemor for å komme seg på vintertur. Starter man med korte turer og i relativt beskyttede områder klarer man seg fint med et helt enkelt telt man kanskje allerede har liggende. Den første natta sov Ann Helen med doble relativt billige syntetiske poser som sammen med noen lag med ull, en god hals og en varm lue holdt henne varm gjennom natten.

- Ikke gå langt! Barn får ikke den samme tilfredstillelsen av å slite seg ut. Akkurat utenfor synsvidden fra bilen, hytta, huset er nok til å føle at man er på ekspedisjon.

- Isolasjon mot bakken er viktig og kanskje viktigst for å holde varmen. Granbar under teltduken, ett enkelt skumgummi underlag og kanskje ett teppe gjør jobben. Har man f.eks. et saueskinn liggende kan man bruke det.

- Føttene er ofte det vanskeligste å holde varme men noen gode par med ullsokker i romslige sko (må ikke være for trange) holder et stykke. Bruk gjerne et par tåvarmere (http://www.hektapatur.no/utstyr/personlig/the-heat-company-tavarmer-5-par-3823), og gjerne med ett nytt par før man legger seg til å sove.

- Er soveposen(e) for lange kan man dytte inn fotenden og surre opp så lengden blir riktig.

- Har man et par Nalgene (http://www.hektapatur.no/utstyr/turkjokken/nalgene-tritan-10l-vannflaske) flasker eller lignende som man vet er helt tette kan man gjerne fylle de med kokende vann fra bålet, tre en ullsokk utenpå og putte ned i soveposen, den vil fortsatt være lunken når man våkner om morgenen.

- En god og varm hals og lue er viktig. Det samme er å sørge for at håndleddene har god isolasjon.

- Det kan være fristende å «skalke alle luker» i teltet når man legger seg for å sove men det blir ikke noe varmere av det. Tvert imot; ha rikelig med lufting for å minimere kondensering inne i teltet. Akkurat det er den ene tingen jeg fortsatt misliker med vintertelting, når du våkner og må prøve å fjerne rimlaget som har lagt seg tykt på innsiden av teltduken før det smelter og blir til vann uten at du får alt i det morgentrøtte ansiktetJ

- For mer avanserte turer er det å pakke lett en gode, men for i hvert fall de første turene med barn er komfort det aller viktigste og pakk heller for mye enn for lite. For å slippe å bære alt på ryggen kan jeg anbefale Paris pulken som et billig alternativ og som er mine følgesvenner både på lange og korte turer (http://www.hektapatur.no/utstyr/vintersport/pulk/paris-expedition-pulkbrett)

- Husk hodelykter!

Ikke vær redd for å prøve deg på vintertur med barn. Ved å følge noen få enkle forholdregler kan jeg nesten garantere at det gir mersmak. Så får det heller stå sin prøve at dere blir hekta og blir bitt av både turgleden og i verste fall lysten på mer og bedre utstyr;) God tur!

2016 is coming to an end

A year ago my wife put me straight. Too much working had made me a dull boy and she reminded me that doing what I really enjoy is important, not only for my own well being - but also the entire family. So I dusted off the camera and went wandering and exploring. Enjoying every minute of it. 2016 has been a great year! Skiing and kayaking in the north of Norway, hiking in Italy and Switzerland. Camping around various great locations with and without the kids in Norway Approximately 30 nights in a tent (and might just squeeze in another before the fireworks goes off).

Enjoying a quiet evening in Femunden national park.

The camera came along on every single trip. I have mastered and I have failed in my attempts to create something worthy of seeing. But all the time having fun. I have been active on Instagram finding lots of inspiration and communicating with like minded from all over the world. I have made my own photo Facebook page, my own webpage and more. Just the process of doing these things are fun and it's really just been a bonus when I get positive feedback on my work. In 2016 I have won a pair of Randonee skis, a backpack, seen my photo been used on a Christmas card for a non-profit organization, picked up by various sites as well as commercial interests. I have recieved a total of over 30.000 likes on my posts in 2016 (yes I admit that even as a 44 year old I am flattered by likes).

2017 is going to be even better with plenty of trips planned. Iceland in April probably being the highlight! And even though I am not really in a situation where I can quit my day job just yet I will get a little something back for my efforts in social media as I become an ambassador for www.Hektapatur.no which will be a lot of fun.

Thank you all you great people for your sharing, liking and commenting. I can't wait for 2017 and follow you on your next adventures, and I hope you will enjoy following me the next year also.

Happy new year to you all!